Oppstart av hatchlings.
For mange nybegynnere som har sitt første kull, kan det å få i gang unger være en utfordrende prosess med bekymringer. Her vil jeg ta for meg hvordan man får ungene i gang.
Etter at ungene har hatt sitt første hamskifte, skilles ungene og plasseres i tilpassede tubs eller terrarier på lik linje som større dyr. Det er viktig at alle temperaturer er riktige og at luftfuktigheten er bra, men det er også veldig viktig at ungene har tilstrekkelig med gjemmesteder.
En tub med en hule i bakkant og en vannskål er ikke tilstrekkelig, de trenger minst 2 huler tilgjengelig og gjerne fler. Noen dyr føler seg fortsatt utsatt i et slikt oppsett, da kan det hjelpe å legge mer fyll i terrariet/tubs'en, f.eks papir som er krøllet sammen og lagt rundtom. Å gi de et helt mørkt terrarie/tub kan også bistå med trygghetsfølelsen til dyret, dersom oppsettet nevnt over her ikke gir ønsket resultat. Det viktigste å passe på er at oppsettet de holdes i ikke er for stort og åpent/lyst, dette vil man finne ut av etterhvert da dyret ikke vil spise eller viser unormal adferd.
En tub med en hule i bakkant og en vannskål er ikke tilstrekkelig, de trenger minst 2 huler tilgjengelig og gjerne fler. Noen dyr føler seg fortsatt utsatt i et slikt oppsett, da kan det hjelpe å legge mer fyll i terrariet/tubs'en, f.eks papir som er krøllet sammen og lagt rundtom. Å gi de et helt mørkt terrarie/tub kan også bistå med trygghetsfølelsen til dyret, dersom oppsettet nevnt over her ikke gir ønsket resultat. Det viktigste å passe på er at oppsettet de holdes i ikke er for stort og åpent/lyst, dette vil man finne ut av etterhvert da dyret ikke vil spise eller viser unormal adferd.
Etter at man ser at ungene har slått seg til ro i oppsettet de holdes i, altså at de ligger bortgjemt, kan man tilby de fòr etter noen dager/ukes tid. Ungene livnærer seg på yolk'en fra egget den første tiden, så de kan gå en stund uten at man trenger å bekymre seg for at de blir tynne.
Ungene tilbys musefuzzy eller rottepinkies i starten, mange opplever mer hell med musefuzzies enn rotter. Personlig foretrekker jeg å få hunner på rotter med en gang, da de blir større enn hanner og er da kjekke å ha på rottediett fra ung alder av. Hannene tilbys mus, da de kan fôres på mus hele livet.
Det er viktig at fòret er varmet tilstrekkelig og ikke virker truende på ungen. Å tilby fòret rett opp i snuta på ungen kan oppleves som truende, da kongepyton er bakholdsangripere. Å "leke" med fòret et stykke foran slangen er derfor en bedre løsning, for å trigge bakholdsinstinktet slik at slangen føler seg trygg og vil angripe.
Man må også finne ut av hva dyrene foretrekker. Noen dyr er så sky at de kun vil ta mat mens de ligger inne i hulene sine. Dersom man ikke klarer å lokke ungen til å titte ut av hula ved fòring, kan man gjerne "leke" med fòret ved inngangspartiet. Noen unger spiser kun under slike omstendigheter til de får litt størrelse på seg.
Når på døgnet fòringen skjer kan også være til hjelp dersom man har problemer med å få i gang ungene. Gjerne på kveldstid, da de starter å bli aktive er en god tid å prøve å fòre. Dersom dette ikke funker kan man også forsøke forskjellige tider på døgnet.
Ungene tilbys musefuzzy eller rottepinkies i starten, mange opplever mer hell med musefuzzies enn rotter. Personlig foretrekker jeg å få hunner på rotter med en gang, da de blir større enn hanner og er da kjekke å ha på rottediett fra ung alder av. Hannene tilbys mus, da de kan fôres på mus hele livet.
Det er viktig at fòret er varmet tilstrekkelig og ikke virker truende på ungen. Å tilby fòret rett opp i snuta på ungen kan oppleves som truende, da kongepyton er bakholdsangripere. Å "leke" med fòret et stykke foran slangen er derfor en bedre løsning, for å trigge bakholdsinstinktet slik at slangen føler seg trygg og vil angripe.
Man må også finne ut av hva dyrene foretrekker. Noen dyr er så sky at de kun vil ta mat mens de ligger inne i hulene sine. Dersom man ikke klarer å lokke ungen til å titte ut av hula ved fòring, kan man gjerne "leke" med fòret ved inngangspartiet. Noen unger spiser kun under slike omstendigheter til de får litt størrelse på seg.
Når på døgnet fòringen skjer kan også være til hjelp dersom man har problemer med å få i gang ungene. Gjerne på kveldstid, da de starter å bli aktive er en god tid å prøve å fòre. Dersom dette ikke funker kan man også forsøke forskjellige tider på døgnet.
Noen unger bruker veldig lang tid på å komme igang, men de kan fint gå 2 måneder etter klekking uten å spise. Passerer man 2 måneder må man begynne å vurdere andre alternativer. Derfor kan det også være veldig fint å veie dyrene jevnlig, for å ha kontroll på vektned- eller oppgang. Personlig veier jeg dyrene 1 gang pr måned for å følge med på veksten. Dersom ungen er 2 måneder, men ikke har mistet vekten kan man fortsette med fòringsforsøkene som vanlig. Dersom ungen starter å miste vekt og bli mager, må man vurdere assisterende fòring.
Assisterende fòring er ikke tvangsfòring, men man assisterer dyret til å spise. Dette gjøres veldig enkelt ved at man varmer fòret som normalt, og deretter holder slangens hode med fingrene bak kjeven på dyret. Deretter fører man fòret mot munnen og presser snuta på fòret forsiktig inn i munnen på slangen slik at snuta til fòrdyret er bakerst i munnen på slangen. Når man gjør dette er det noen dyr som biter tak i fòret med en gang, de som ikke gjør dette kan man forsiktig presse munnen sammen på. Stort sett i disse tilfellene så vil slangen automatisk begynne å kveile seg rundt eller spise da denne handlingen har trigget instinktet til å spise.
Dette er en siste løsning dersom dyret ikke spiser på egenhånd, noen ganger må man også assisterfòre dyret gjentatte ganger før den spiser på egenhånd. Da er det viktig at man ved hvert fòringsforsøk forsøker å la slangen gripe på egenhånd før man går over til assiterende fòring.
Assisterende fòring er ikke tvangsfòring, men man assisterer dyret til å spise. Dette gjøres veldig enkelt ved at man varmer fòret som normalt, og deretter holder slangens hode med fingrene bak kjeven på dyret. Deretter fører man fòret mot munnen og presser snuta på fòret forsiktig inn i munnen på slangen slik at snuta til fòrdyret er bakerst i munnen på slangen. Når man gjør dette er det noen dyr som biter tak i fòret med en gang, de som ikke gjør dette kan man forsiktig presse munnen sammen på. Stort sett i disse tilfellene så vil slangen automatisk begynne å kveile seg rundt eller spise da denne handlingen har trigget instinktet til å spise.
Dette er en siste løsning dersom dyret ikke spiser på egenhånd, noen ganger må man også assisterfòre dyret gjentatte ganger før den spiser på egenhånd. Da er det viktig at man ved hvert fòringsforsøk forsøker å la slangen gripe på egenhånd før man går over til assiterende fòring.
De første fòringene av babyslanger er også verdt å følge med på, da det å se hvordan de gjør mye ut av seg for å spise er utrolig nydelig å se på. De legger seg til i finurlige stillinger alt fra å ligge opp ned til å løfte seg selv rett opp til værs og svinge fram og tilbake mens de spiser. Dette er helt normalt for unge slanger fram til de får dreisen på spisingen og til slutt vil spise som en ellers voksen slange gjør.
Når ungen har spist 5 ganger eller mer, alt ettersom hva du selv ønsker, på egenhånd kan de komme til sine nye hjem. Personlig vil jeg anbefale minst 10-15 ganger, gjerne mer, for å se at dyret fungerer optimalt og har en god fòringsrutine før den går videre til sitt nye hjem. Er ny eier fersk slangeeier, er det også viktig at ungen er stabil før den flytter slik at eventuell ny eier ikke får en trasig start på sitt slangehold.
Lykke til !
Når ungen har spist 5 ganger eller mer, alt ettersom hva du selv ønsker, på egenhånd kan de komme til sine nye hjem. Personlig vil jeg anbefale minst 10-15 ganger, gjerne mer, for å se at dyret fungerer optimalt og har en god fòringsrutine før den går videre til sitt nye hjem. Er ny eier fersk slangeeier, er det også viktig at ungen er stabil før den flytter slik at eventuell ny eier ikke får en trasig start på sitt slangehold.
Lykke til !